"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

søndag 31. juli 2011

Så mange tanker.

Det står et lys og brenner på kjøkkenbordet vårt.
For de som nå er såret,
for de som har gått bort.

Det er så tungt å puste,
kroppen vil ei høre,
den vil ikke huske, og den vil intet gjøre.

Ondskapen vi nå har sett er så bunnløs grusom. Den sjokkerer oss, den river oss bort ifra håpet om at vi bor i et trygt land. En uke etterpå kommer angsten krypende til meg. Den angsten jeg alltid prøver å holde unna meg. I alle fall en armlengde unna. Jeg har ikke vært redd for han. Han har blitt fengslet nå, og andre passer på at han ikke kan forårsake mer smerte. Men når jeg ligger helt stille i senga mi, og skal lukke øynene, og prøver å ikke se ansiktene til ungdommene for meg, så hører jeg pusten til den lille vennen vår. Den er så rolig, så god, så kraftfull. Og jeg hører at det knirker i gulvplankene utenfor rommet vårt. Og angstkloen hygger tak i meg. Jeg vil så gjerne beskytte henne, bestandig. Jeg vil så gjerne at denne ondskapen vi nå har sett bare skal være et unntakstilfelle. Og i sitt omfang er den det. Heldigvis. Men i norske hjem blir barn utsatt for overgrep fra sine foreldre, hver dag. På sin skole blir norske barn utsatt for vold og trakassering fra sine medelever, i alle sine hverdager. På norske arbeidsplasser blir voksne utsatt for baksnakking og utestengelse som river i stykker deres selvfølelse, hver dag. På norske gater blir jenter og kvinner voldtatt, alt, alt for ofte. I norske hjem blir kjærester ødelagte av de som skal stå dem nærest, som skal elske dem høyest. Ondskap omringer oss, den er overalt, og vi vet ikke hvor og når den vises. Derfor stopper pusten min, derfor hamrer hjertet i brystet mitt, derfor blir min kropp nummen. Når møter jeg den igjen? Denne umenneskelige oppførsel som river i stykker den vi er, de hus, den verden vi trodde var trygg, som vi trodde var til å stole på?
Og da bomben smalt i Oslo ble norske muslimer angrepet og kjeftet på - fordi deres medborgere trodde terroren var deres skyld, fordi de er muslimer. Ærlig talt! Hvordan kan man tro at 1 milliard mennesker er ondsinnede terrorister? I mange av landets kirker hører vi nå Nordahl Griegs mektige ord; 

"Her er ditt vern mot vold, 
her er ditt sverd; 
troen på livet vårt, 
menneskets verd."

Ikke nordmenns verd, ikke hvites verd - men menneskets verd! Alle steder finnes ondskap, alle steder finnes ondskapsfulle mennesker, men alle steder finnes også godhet. Og godhet omringer oss også nå. Blomsterhav blir laget, lys tennes, og et folk står samlet i trøst og omsorg for hverandre. Og på mange av landets lekeplasser leker de forsatt sammen, de vennene som var venner for to uker siden også. Min treåring seg meg i øynene, ler og sier; "jeg ser meg selv i øynene dine, mamma." Nå ser vi verden i øynene, og hva vil vi se? Hvordan skal vi leve for å oppnå det landet, og den verden vi vil ha? Jeg stryker henne over håret og sier at jeg er så glad for at vi bor i akkurat dette borettslaget, for her blir vi vant til å se mennesker fra mange land, og her blir hun og søstra vant til at nordmenn er ikke bare hvite og blåøyde. Hun kan i en alder av tre år ikke forstå hva jeg mener når jeg sier at noen i Norge faktisk tror at alle muslimer er skumle. Da ler hun hjertelig og sier; "Men jeg vet hva en muslim er. Det er jo Sarah, og hun er ikke skummel". Nei, hun er ikke skummel, og jeg er så glad for at vi kjenner henne. Og jeg er så glad for å se alle de i Norge nå som ikke skiller mellom "oss" og "dem", men viser omsorg og godhet til alle. Alle er våre medmennesker, alle har sitt ukrenkelige menneskeverd - ingen av oss har rett til å være ond mot noen andre. Det er et slikt Norge jeg vil ha. Og selv om musklene mine nå verker, og hodet bare er tungt og fullt av mareritt, så skyver jeg angsten unna meg. Jeg vil ikke ha den der. Jeg vil ikke tenke på alle de som når som helst er i stand til å ødelegge andre. Jeg vet at når jeg må se dem i øynene, så må jeg forsvare meg og mitt. Men før det vonde er uunngåelig, vil jeg tenke på alle de gode følelene som nå ligger i lufta over dette landet, og ta tak i de, og sette de ut i handling - rettet mot alle mine medmennesker, hver dag.

Det står et lys og brenner på kjøkkenbordet vårt.
For de som nå er såret,
for de som har gått bort.

Det er så tungt å puste,
jeg vil bare sitte stille,
men jeg reiser meg opp og lever,
for de som ikke kan.


søndag 24. juli 2011

Når bomber og skudd smeller.

Tidlig på morgenen 7. juli 2005 var jeg på togstasjonen i Edinburgh. Jeg hadde brukt noen dager på å demonstrere mot G8, og var nå på vei til en marxistisk konferanse som skulle holdes i London. Jeg var der sammen med andre som også hadde demonstrert, og som også skulle på konferanse til London. Så var det noen som sa at det var gått av bomber i London. At mennesker var blitt drept. Vi så oss rundt, blikkene våre fant framsider på aviser og store TV-skjermer som viste nyheter fortløpende. Men vi fant ingenting som kunne bekrefte det. Vi så på hverandre og ble enige om at dette kunne umulig være sant. Men i løpet av togturen mot hovedstaden fikk vi stadig klarere beskjed. Det var sant. Bomber hadde gått av i London. Dit vi var på vei.

Vi reiste i utgangspunktet mot den store byen med god mot, iført klær med anti-globaliserings-slagord. Da vi gikk av toget vel inne i London hadde vi på oppfordring fra våre ledere gjemt unna palestinskjerf og anti-capitalista-skjortene våre, da vi regna med at de kunne virke provoserende. Ikke hadde vi venta å blitt møtt av politi på perrongen, men det ble vi. De hadde stilt seg opp slik at vi måtte gå rundt dem og ikke kunne gå ved siden av hverandre ut av stasjonen, og de stod i rekker på begge sider av oss da vi gikk ut av bygningen. De smilte ikke tilbake da vi hilste blidt på dem. Flere politi fulgte oss og spurte gravende spørsmål, som om de ventet å finne informasjon om bombene som hadde gått av. Vi prøvde å minne dem på at vi befant oss i Skottland da det smalt i London, men de overvåka oss i dagene etterpå. Vi visste ingenting om det. Dette ble gjort av helt andre mennesker enn de som deltok på konferansen. 

Konferansen ble preget av det som hadde skjedd. Spesielt fordi den ble holdt like ved der flere av bombene hadde gått av. Døde mennesker lå fremdeles i t-banen like ved der vi nå var samlet, der vi nå diskuterte, lo, levde. Vi kjente alle sterkt på følelsene av sorg og skjokk, men også takknemlighet for at vi hadde ankommet byen akkurat for seint.

Da jeg noen dager satt meg på flyet for å forlate London, satte jeg kursen mot Belfast. En by der jeg hadde bodd i noen måneder nå, og som skulle være mitt hjem i et par måneder til. Jeg satt på flyplassen og så nyhetsendinger, videoklipp fra t-baner der mennesker gråt og ropte på hjelp. Jeg følte meg fullstendig maktesløs. Da jeg noen timer seinere gikk igjennom nord-irske gater kjente jeg også på denne følelsen, den lå konstant i meg i løpet av mitt opphold der. 

Fordi der traff jeg dem hver dag; unge mennesker som hadde opplevd opprivende ransakelser av sine hjem, de hadde vært vitner til at deres foreldre hadde blitt fengslet på brutalt vis fordi de var medlem av feil politisk parti, de hadde selv vært fengslet og utsatt for dårlig behandling fra politiet - for å ha deltatt i fullt lovlige, fredelig demonstrasjoner, flere av dem trodde at mobiltelefonene deres ble overvåket, de hadde mistet nære og kjære i totalt uprovoserte angrep, de hadde blitt spytta på og fått urin kastet på seg av britiske soldater på vei til skolen. De hadde sett, opplevd og levd med vold, krig og hat hele livet. Det lå i hver fibert i kroppene deres. De visste ikke hvordan man lever et liv i fred.

Mange av mine tanker har i dag fått til disse ungdommene som jeg ble kjent med i Belfast for så mange år siden. De som lever med slike følelser som vi i Norge har kjent på i dag, hver dag. Selvfølgelig er det ikke helt sammenligbart. Det er mange forskjeller på situasjonen i Norge i dag, og hverdagslivet i Nord-Irland. De lever konstant i trussel, vi gjør ikke det. For oss er det et større sjokk, det er ikke en del av vår virkelighet. Og den volden vi har sett i Norge inngår ikke i en langvarig konflikt. 

Tross alt er vi heldige, vi som vet hvordan det er å leve i fred. Vi vet at demokrati er viktig, vi vet at åpenhet og dialog gir godhet i samfunnet. Og det er det jeg kjenner mest på nå, når jeg sitter og leser på internett og ser på nyheter. Midt oppi all tragedien er det mye varme, verdighet, omsorg, ro og medmenneskelighet. Vi blir sterkt berørt, vi gråter om en annen og blir redde, men vi får ikke panikk. 

Det hele er så grusomt som det kan bli. Jeg klarer ikke å slutte å tenke på hvilket mareritt ungdommene på Utøya har måttet gjennomleve, og hvilken sorg de etterlatte etter disse to uforståelige angrepene nå sitter med. Jeg og mannen min ser inn i øynene til våre barn og holder de enda tettere inntil oss enn vanlig, og kan ikke forestille oss hvordan det er for de som ikke lenger kan det. 

Måtte de som overlevde dramaet på Utøya få den varmen og hjelpen de trenger. Måtte de finne måter å leve med dette på. Måtte de fortsette å være de sterke, tankefulle og engasjerte menneskene de er. Og måtte samfunnet rundt dem fortsette å støtte opp under de demokratiske verdiene som preger vårt samfunn. Jeg vil bo i et land der man kan si sine meninger høyt, der mennesker kan være forskjellige, der det ikke er noe særlig forskjell på makthavere og folket, der ansvarlige blir stilt til ansvar og blir rettferdig behandla. Jeg vil bo i et land der jeg kan stole på myndighetene, og den menneskene som bor rundt meg.

Jeg har aldri grått så mye over noen nyhet som etter at vi fikk vite om drapet av Benjamin Hermansen i 2001. For meg endret det mitt syn på Norge som land. For meg var det totalt ufattelig at noen kunne drepe et barn fordi han hadde feil hudfarge. Nå har en høyreekstrem slått til igjen. Slike mennesker vil jeg ikke bo ved siden av. Jeg vil ikke bo i et land hvor slike ting kan skje. En slik verden vil jeg ikke kjenne. La oss ikke gi plass for handlinger som bygger på slike tanker i vårt samfunn!

Nå er det over et døgn siden. Over et døgn siden jeg fikk vite at nære venner var i god behold, men samtidig begynte å få vite hvor mange andre som ikke var det. Mørket senker seg over Trondheim. Lysene som vi har tent for de drepte skinner sterkt. Jeg tenker på alle de som går imot nok en vond og søvnløs natt. På alle de som har blitt redde. Angst er grusomt slitsomt. Måtte den ikke sette seg for godt fast i dere. Og jeg tenker på at noe av det siste drapsmannen gjorde før de grusomme angrepene var å henvise til John Stuart Mill - han må snu seg i grava, han som i sin tid kjempet for så mye som denne drapsmannen var så sterkt imot.

Nå er jeg sliten, både i kropp og i tanker. For en dag. For en grusom ondskap. Og hvilken styrke det bor i alle de som har hjulpet til, kjempet for liv, spredd omsorg og varme i en så vanskelig situasjon. Og ikke minst, hvilken styrke bor ikke i de ungdommene som nå rolig og behersket forteller om sine opplevelser!

Mine tanker har gått til så mange i dag. De har også gått til mine venner. De jeg er så takknemlige for at jeg har i livet mitt, og som jeg gleder meg utrolig til å se igjen. Til min herlige lille familie som også i dag har gitt meg så mye glede. 

For flere år siden stod jeg i en hage i London. Sammen med mange andre som også var der for å lære om marxisme. Flere holdt korte taler. Vi prøvde å forstå hva som hadde skjedd, og hvordan vi skulle kunne leve med det. Både som enkeltmennesker og som samfunn. Den siste som snakka til oss ba oss instendig om å lukte ekstra godt på rosene før vi forlot hagen vi nå stod i. Vi vet aldri hva neste minutt bringer. Noe av det viktigste vi kan gjøre er å ta godt vare på oss selv, og alle rundt oss - og å nyte det livet vi har. 

God natt, alle sammen.



fredag 22. juli 2011

Sommerlandet.

I det jeg går inn døra kjenner jeg så vel at det er feil dør. Jeg skulle gått inn den som er bak meg. Den jeg nå har snudd ryggen til. Der det lukter velkjent og trygt. Der smilene sitter løst og latteren har satt seg i veggene. Men slik er det i dette huset også, og jeg vet jo at hvis jeg går inn den andre døren så er det ikke slik der mer. 

Når vi er vel inne forsvinner barna for meg. En av dem løper opp på "lekerommet", og den andre hopper fra fang til fang. Jeg fyker inn på kjøkkenet og tar meg til rette. Leter i skuffer og skap og dikterer, akkurat som om jeg skulle bo der. Stemmer fra gode mennesker omringer meg og klemmer sitter løst. Den store sommervarmen har ikke helt nådd oss, men vi later som - her går det i sommerklær og utegrillings likevel.

Under føttene kjennes gresset kaldt og vått. Bringebærene smaker akkurat slik de skal. Jeg ser optimistisk bort på ripsbusken, men de bærene må få henge litt til. Så går blikket mitt til huset som ligger bak bærbuskene. Jeg forteller om det til eldstejenta mi. Hun vil gå sammen med meg i dag, kanskje kjenner hun at jeg kan trenge en klem eller to. Den lille hånda hennes hviler så godt i min når jeg forteller om da jeg var på hennes alder. Den gangen dette var sommerlandet mitt. Her var det storfamilien tok imot oss, og alle de vakre sommerminnene jeg nå bærer på ble laget.

Etter at vi har spist litt bær, går jeg inn og får låne nøkkelen. Jeg og jenta mi går inn i huset. Selveste Faderhuset. Vi står litt i gangen og ser. Bare ser, og kjenner etter, hvordan det er å være her, helt alene. Vi går igjennom rommene. Ser på bildene, tingene, klærne, alt det som nå står urørt. Jeg lar fingrene gli langs velkjente møbler og vegger. Jeg lar de nakne føttene mine gå over gulv som knirker akkurat slik de skal. Vi setter opp dører og slipper inn frisk luft. Når vi nå står ved bringebærbuskene og ser bort mot huset ser alt mye riktigere ut. Dørene står oppe nå. Når som helst kan hun jo stikke hodet ut av døra og si at det er mat å få. Når som helst.

Tidligere på dagen har jeg fått snakke med henne. Jeg har fått snust inn den deilige lukten av håret hennes. Hun har vist meg rundt i rom jeg har sett før, og i en sansehage, hvor jeg ser hun finner mye glede. Jeg har sett inn i de øynene jeg kjenner så godt, fått høre stemmene deres, og fått kjenne varmen fra kinnene deres.Og det er jeg så takknemlig for. Det er så godt å være sammen med dem. De får meg alltid til å føle meg velkommen, og verdsatt. Fremdeles går praten lett, tårer og latter sitter lett. Men det er i feil hus.

Når jeg går ifra dem nå, og likevel skal hjem til dem må jeg se langt utover jordene og tenke hardt på noe annet for å klare å ikke bare løpe tilbake og rive de med meg. Det føles feil, men likevel godt. De er heldige som får hjelp, og jeg er heldig som fortsatt har dem, og huset deres.

I hagene rundt huset forberedes middag. Deilig mat blir laget, bord og stoler satt til slik at alle skal ha en plass. Vi som møtes blir oppdatert om hverandres liv, inkludert i hverandres samtaler og timene går så alt for fort. Her, på denne plenen løp min bein da jeg var lita. Nå er det andres små føtter som så vidt rører gresset. Nye mennesker har kommet til, nye sommerminner blir laget. Vi som før var barn er nå blitt voksne. Sammensetningen av gruppen endrer seg. Men himmelen over oss er lyseblå, og stemmene stiger ivrig opp mot de hvite skyene. Og bringebærene smaker akkurat slik de skal.

lørdag 16. juli 2011

Fallgruver.

De siste dagene har jeg kjent at det sikkert er på tide å komme seg til lege igjen. Nettene har vært preget av grusomme mareritt og urolig søvn. Likevel har jeg vært langt borte, ute av stand til å stå opp og heller gjøre noe konstruktivt. Når jentene har forsøkt å vekke meg om morgenen har kroppen vært urørlig, stiv og vond. Tankene har hatt pigger og klør som verker i hele meg når de har kvernet rundt og rundt. Jeg har bare villet lukke øynene og bli hvor jeg er. Jeg har bare villet stått opp og vært en annen. 

Livet har blitt levd rundt meg, jeg har kjent hvordan jentene har dansa i senga vår, hvordan latteren deres har fylt rommet, hvordan det kjærlige blikket til kjæresten min har strøket over oss, men jeg har ikke klart å gi noe tilbake. Jeg har bare blitt liggende stille, og vært så alt for konsentrert om meg selv. I dag var det verst. Nå har jeg ligget våken i godt over en time, og jeg har ikke klart å stå opp. Av alle stoffskiftesymptomene som ligger latent i kroppen min til enhver tid er det depresjonen jeg hater mest. Den er så slitsom. Den suger all energi ut av kroppen min, sammen med all pågangsmot, livslyst og styrke. Den etterlater en tung kropp fylt av smerte og jeg klarer ikke annet enn å tenke at dette er meg. Slik er vel jeg da. Og hvem vil vel være i nærheten av noe slikt? Ikke jeg i alle fall. 

Men øynene deres vil se på meg likevel. Vår minste datter legger likevel hodet ned på brystet mitt og gir meg en deilig kos. Og det er sant, vi er flokkdyr, vi trenger hverandre. Varmen fra hennes kropp siger inn i min. Smilene fra hennes øyne finner veien til det slitne mammahjertet og får slagene til å gå litt raskere, i et litt mer optimistisk tempo. Og kjæresten min omtaler henne som et mirakel. Og det er det hun er. Hun var så tung og slitsom å bære fram. Graviditeten ble aller mest preget av depresjon og angst. Jeg fikk høre det, og leste det flere steder; "Du må ikke tenke slike tanker, det påvirker barnet". Så redd jeg var for at jeg skulle klare å ødelegge henne allerede før hun ble født. Som jeg hatet meg selv for at jeg var en så dårlig mor som ikke klarte å dytte depresjonen unna da hun var i magen min. Så sikker jeg var på at jeg aldri skulle få holde henne, oppleve livet sammen med henne. 

Men nå er hun her. Og med all mulig selvfølgelighet. Vår familie ville ikke vært fulltallig uten henne. Når de to søstrene sitter i senga vår om morgenen og danser søsterdansen mens de se på hverandre og knekker sammen av latter kjenner vi på hvor uendelig godt det er at vi er sammen alle fire. Og jeg vet at jeg klarte ikke å ødelegge henne. Hun har humør, hun ser glede, hun er et sosialt lite vesen som vet hvordan hun skal vise kjærlighet til de rundt seg. Og jeg kan puste lettet ut. Selv om hun har svømt rundt i min kropp, har hun ikke blitt påvirket av all smerten som er å finne der inne. Måtte hun aldri bli det. Måtte hun alltid være den sterke, gode jenta som vi kjenner i dag. Måtte hun klare å hjelpe andre, og ta imot hjelp selv - men jeg håper så inderlig at hun aldri, aldri vil komme til å trenge hjelp til å sette seg opp, til å stå opp av senga og til å kle på seg. Slike ting må det være så deilig å kunne klare selv, hver dag.

Men nå har tåka i meg letta litt for denne gang. Nå har jeg kraft i stemmen igjen og kjenner at jeg vil kunne klare å stå opp, helt på egenhånd, uten for store anstrengelser. Så da gjør jeg det. Så står jeg opp, og går ut for å nyte sola, og de herlige menneskene som jeg er så heldige å få dele dagen med.

tirsdag 12. juli 2011

The Twelfth.

Natt til i dag lå røyken tungt over Nord-Irland. Slik den har gjort i så mange år. I dag har gatene vært farga oransje. Slik de har vært siden 1690. Britene (som "på folkemunne" omtales som protestanter) ser det som en festdag, som en feiring av sin kulturarv og historie. Irene (som "på folkemunne" omtales som katolikker) ser det som en truende maktdemonstrasjon, som en vond påminnelse av at de faktisk bor i staten Storbritannia - fremdeles.

I ukene før 12. juli ser irene på hverandre med mørke øyne og spør, "hvor skal du være den 12.?". Svaret er som regel, "bak lås og slå". De ler, og forsøker, uten særlig hell, å få til en ironisk og lett stemning i latteren, og sier at de skal gjemme seg i huset sitt og ikke gå ut denne dagen. Ikke en gang i sine egne områder, for denne dagen kan det godt være at området over natten har blitt omgjort til et krigsområde. Gammelt hat skal nemlig nok en gang få sette dagsorden.

Natt til 12. juli tennes store bål i hele Nord-Irland. Bål som gjerne er pyntet med irske flagg og små dukker med irske flagg på. De forsvinner i flammene, mens britene står rundt og nyter synet. For irene er det nok en påminnelse på hendelser hvor familier har blitt brent ut av sine hus, og irske områder har blitt angrepet av britiske gjenger. For irene er det nok en påminnelse om alle disse områdene hvor de ikke er velkomne, og hvor de ikke vil være. For britene er det en påminnelse om at de står sterke sammen mot de krefter som gjerne ville ha ryddet dem ut av Nord-Irland, og en god anledning til å vise verden at de er stolte av sin historie og sitt folk. Nord-Irland er som et lappeteppe av irske og britiske områder - ofte adskilt av murer, ofte adskilt av frykt og sinne.

Et sted noe nord for Belfast blir bålene voktet i flere netter før 12. juli. For noen år siden klarte nemlig en gjeng med irer å snike seg gjennom ukjente gater og tenne på bålet til fienden, lenge før de ville at flammene skulle ta det. Nå vokter de bålene sine godt, og til irenes store glede blir de trøtte før sin store festnatt.

Hele resten av året har folket i Nord-Irland fokus på denne dagen. Den ligger i bakgrunnen og er et hyppig samtaleemne. Jeg kjenner klompen i magen helt hit. Den nervøse stemningen som dagen skaper er uunngåelig. 

Hele våren og sommerdagene før 12. juli forbereder man seg på denne feiringen, på denne oppblussingen av krig. Bål blir laget, britiske områder blir pynta med vimpler, flagg og bilder av Dronningen. Men også bomber blir laget, også våpen kvesses - for der noen vil feire, vil noen stoppe provokasjon. Der noen vil gå gjennom gater de mener er britiske, vil andre hindre uvedkommende å gå i det de anser å være irske områder. Der noen vil hedre og vise fram sin kultur, vil andre forsvare seg mot hva de anser  som angrep på sin. Det fortsetter som en evig diskusjon mellom hvilke områder som er britiske og hvilke områder som er irske, og det ender så alt for ofte i vold. Flammene holder seg ikke bare til bålene. Bensinbomber blir kasta, folk skutt på, biler ødelagt, politifolk slept til sykehuset. Og alle som har holdt pusten og så sterkt ønska at denne 12. juli skal bli tidenes fredeligste gjemmer ansiktet i hendene og sukker skuffet - nok en gang.

På barrikadene står ofte ungdom, fra begge sider, som av en eller annen grunn vil sloss. Noen føler at de må forsvare seg, noen vil ta igjen, noen vil yppe, noen vil kjenne på spenningen, noen vil vise at de også duger. På irenes side står to generasjoner mot hverandre. De unge vil ta del i den historien som omfavner dem hver dag, mens foreldrene deres vil ha dem bort fra gata og til møterommene. I et fengsel nær Belfast utvikla en langvarig konflikt mellom fanger og fangevoktere seg til et høydepunkt i 1981 - det endte i en sultestreik som krevde 10 republikanske liv. Dette er en viktig hendelse i historien om konflikten i Nord-Irland, og et viktig element i et nord-irsk selvbilde. Sultestreikerne banet vei for ikke-voldelige løsninger, for samtale og dialog. Men de satte også lista veldig høyt for sine etterkommere. Hvordan overgår man en sultestreik? Flere enn de som døde deltok, noen døde ikke fordi familien til slutt grep inn og overkjørte dem når de hadde blitt så utkjørte at de ikke klarte å motsette seg det. Det er blant annet disse menneskene som nå tar hardt tak i ungdommen og drar de bort fra barrikadene. De prøver å overtale dem til å legge vold til side, og heller bruke ordene sine til å sloss med. Men ungdommen vrir seg ofte unna, snur seg og ser på dem med sinte øyne og sier, "Men du fikk sloss, nå er det vår tur!". Krigshistoriene har blitt romantisert, de som deltok i dem har blitt sett på som dristige helter. Hvordan overgår man dem når man ikke får lov til å føle sine helters fotspor, av sine helter? Av og til kan optimismen smyge seg inn, også i Nord-Irland. Alle involverte puster lettere, og aner håp. Andre ganger var det visst ikke så enkelt likevel.

Nå er dagen snart over, og jeg kjenner at det er godt. Det er over for denne gang. Jeg har hørt at det var bråk i år også. Mange har blitt skadet, mye har brent og blitt ødelagt. Men nå er det i alle fall heldigvis ett år til neste gang. Nå har vi alle ett år til å få bygget opp et håp igjen - for neste år, da må vi vel få tidenes fredeligste 12. juli?







mandag 4. juli 2011

Liten og sliten.

De to jentene sitter rett forran meg og ser på et stort lerret. En tegnefilm ruller og går. Det er tid for å slappe av og kose seg i barnehagen. Men fler og fler barn blir henta, og jentene snur seg stadig for å se mot døra. De ser oppgitte på hverandre, og snur seg mot skjermen igjen. Ikke lenge etter sendes lange blikk mot døra. Den eldste av dem sukker og sier, med en lettere irritert tone; "Hu sa hu sku hent oss i rætttida". Men hun kommer ikke ennå. Det går forstatt mange, lange, minutter til hun endelig dukker opp i døråpningen og to ivrige jenter løper smilende mot mamma'n sin. Disse søstrene er 3 og 4 år gamle, og er ikke i barnehagen hver dag. Likevel venter de veldig på foreldrene sine når de har lange dager. Det skal sies at de koser seg i barnehagen midt på dagen, og at de stort sett ankommer den store institusjonen med lette, hoppende skritt om morgenen. Men etter noen timer er det nok. Det er det for de aller fleste.

Det siste året har jeg vært hjemme i fødselspermisjon. Eldstejenta vår har hatt barnehageplass, men har ikke brukt den særlig mye. Hun har hatt mye fri, og når hun har vært der har hun stort sett vært der fra ca kl 8 - 14. Hvis jeg har henta henne etter kl 14 har hun ofte vært veldig sliten på ettermiddagen. Av og til har det vært nødvendig at hun har hatt lange dager, men dette året har det heldigvis ikke vært så mange dagene. Når jeg har gått inn porten til barnehagen for å hente henne har barna stort sett vært ute og lekt. Jeg blir som regel oppdaget tidlig, og meldingen spres seg som ill i tørt gress; "Ella, du e henta, du e henta". Jeg ser for meg varder som blir tent for å gi videre en viktig melding, mange av de barna som var opptatt av lek før jeg nærma meg porten er nå mest opptatt av å få fortalt jenta mi at jeg er her. Og ikke skjeldent har barneansikt lyst opp i det de har sett meg, og raske føtter har løpt i retning av en voksen der spørsmålet har blitt hengene litt i lufta; "Bli æ å henta snart?". 

Jeg kan se gleden i ansiktene til barna. Jeg hører at de forteller om morsomme turer, spennende prosjekter, rolige samtaler og inspirerende lek. Men jeg ser også de trøtte øynene som ser på meg og spør; "Koffor bli Ella henta no? Det e urettferdig. Æ å vil bli henta no". Og dette er spørsmål rettet mot meg fra de tøffeste av de tøffe seksåringene, som nå står i gangen med møkkete regnklær på seg og ser sint på meg, i håp om at jeg kan trylle fram Mamma eller Pappa. Og jeg kan ikke annet enn å tenke at det er en kjærlighetserklæring. Det er et ønske om å få være sammen med de menneskene som faktisk betyr aller mest, i det huset hvor man faktisk er hjemme.

For man er ikke hjemme i barnehagen. Det kan være et spennende sted å være, sammen med gode venner, hvor man finner på mye morsomt, og ler langt nedi magen, flere ganger om dagen, men det er ikke hjemme. Og de av oss som har gode hjem å gå til, vil gjerne være hjemme, i ro og fred, om ikke hele tiden, så i alle fall ikke for skjeldent. 

Derfor er jeg glad for at vi har kunnet gi vår eldste mye tid hjemme, og mye tid ute i den store verden sammen med trygge familiemedlemmer. Om det så er lekeplassen eller andre land vi har utforsket, så har det vært ekstra gøy å gjøre det sammen. Vi prioriterer tid, sammen. Ikke alle kan, ikke alle vil, men av de av oss som kan, og vil, så oppfordrer jeg herved foreldre til å ta seg tid sammen med sine barn! Om det så er bare å være i samme hus eller oppslukt i felles utflukt eller aktivitet - så vær sammen. 

Barnehagelivet kan være spennende og morsomt, men det er også intenst. Det er stort sett mange mennesker å forholde seg til, et høyt støynivå, og et system der man ikke bare kan gjøre som man vil. Nå har May Britt Drugli publisert forskning som viser hvor stressende det er for 1-åringene våre å gå i barnehage, og hva man kan gjøre for å gjøre barnehagehverdagen best mulig for dem. Dette kjenner jeg blir en appell om å ikke glemme de som er over 1 år, for de er faktisk bare små mennesker de også! I barnehagene trengs diskusjoner om hvordan man kan legge opp dagene slik at de blir best mulig for flest mulig barn. Hjemme kan kanskje diskusjonene gå på om man kan ta seg fri her og der, for å bare være sammen, for å skape noen pauser i hektiske hverdager.

Når det gjelder diskusjonen rundt barnehagelivet for 1-3-åringer er det mange som hevder at de ikke skulle vært i barnehage - men når det gjelder diskusjonen rundt 3-6-åringene blir det anderledes. Ikke alle har råd til å leve på en inntekt fram til barnet er 3 år, enda færre har muligheten til det fram til de er seks år. Og mange koser seg mye i barnehagen, som har blitt en arena hvor man kan få møte gode venner. Men det handler ikke om enten eller, ikke for noen av barna som går i barnehage - jeg tenker at det kan heller handle om både og. Mange har råd og mulighet til kortere dager i en periode, en dag fri i uka, eller noen fridager her og der. 

Når en 3-åring sitter i armene til mamma'n sin i gangen i barnehagen, og ser på meg med illsinte øyne, og roper; "NEI!" når han ser meg, er det ikke fordi vi ikke liker hverandre. Vi leker godt sammen når foreldrene ikke er der. Men det er ikke trass han uttaler. Det er ønsket om å heller tilbringe dagen sammen med foreldrene, enn sammen med meg og de andre i barnehagen. May Britt Drugli sier man må være lydhør og sensitiv i møte med 1-åringene, da de ikke har språk til å uttale sine ønsker. Men det har ikke bestandig 2-6-åringene heller. De klarer heller ikke bestandig å fortelle hva de vil, hva de trenger, på en konstruktiv og lettfattelig måte. Så vær nå inderlig lydhør ovenfor de også.



søndag 3. juli 2011

En storbyferie!

På torsdag stod jeg opp tidligere enn på svært lenge. Kroppen var treig og trøtt, men tankene raske, og prøvde å få oversikt. På bordet lå flere vesker ved siden av jobbsekken min, jeg skulle nemlig ikke være hjemme i natt. For første gang skulle jeg ikke sove under sammen tak som lilleguri vår. Heldigvis våkna hun rett før jeg skulle på jobb, så jeg fikk kose med henne litt før jeg måtte løpe. Til jobb, til en ny dag sammen med noen andres små barn. 

Vi starta dagen med havregrynsgrøt og rolige samtaler. Jeg rakk til og med å drikke kaffe til frokosten. Det lå an til en god dag. Og det ble det. To små feira bursdagen sin, og alle diskuterte de høylytt hvem som ble tre år i sommer, og hvem som hadde bursdag i år egentlig. Alt gikk i sin vante gang, og jeg kjente først uroen i kroppen da klokka begynte å nærme seg 15. Da skulle jeg gå, da skulle jeg kle av meg barnehageklærne og ta på meg klær som heller ville passe til svært komprimert storbyferie og konsertopplevelse sammen med min kjære mann. Jeg gambla på at det ville bli ca varmt i Oslo, og iførte meg kortbukse. Det var litt kaldt å vente på bussen. Jeg ville så gjerne hjem, bare ha en liten kos, bare høre stemmen deres littegrann. Jeg er for vant til å ha de så nære meg. Men jeg glemte dem litt da jeg så han på bussholdeplassen. Og så var det bare oss, bare oss to på tur, sammen.

Flybussen brukte en liten evighet til Værnes, på grunn av veiarbeid og en stengt tunnell. Men vi hadde grei margin, og rakk til og med å spise litt mat før vi gikk mot gaten. Da vi kom dit så vi at flyet ikke var der. Det skulle gå om et kvarter. Det så ikke bra ut. Men så landa det, og de fikk folk ut, og inn, og så begynte flyet, med oss i, å rulle seg ut på flystripa. Sakte, sakte. Og så måtte vi vente på et fly som skulle lande. Vi synes godt det kunne ha landa etter at vi hadde dratt. Men ingen spurte om vi hadde det travelt. Flyet var ca 20 minutter forsinka. Vi prøve å kose oss, snakke om løst og fast, ta det som en øvelse på å leve her og nå, og ikke irritere oss over noe som vi kunne kan styre læll. Men vi så mye på klokka. Minuttene gikk. Det ble stadig mindre sannsynlig at vi skulle rekke det flytoget som vi i alle fall tenkte at vi skulle kunne rekke. Sakte, men sikkert begynte flyet å bevege seg nedover, vende nesa ned mot bakken. Men da vi kom under skylaget så vi at vi ikke var så nære bakken som vi hadde håpa på. Under oss var bare skog og mange tjern. Det så ikke ut som om vi nærma oss Gardermoen. Men vi gjorde forsåvidt det, og da vi landa hadde vi ca 6 minutter på oss. Denne gangen var det vi som var en av disse irriterende menneskene som står i midtgangen og ser ut som om de må rekke noe veldig viktig kun sekunder etter at flyet har landa på bakken. Dessverre reiste andre mennesker seg også, de som hadde god tid til å finne fram ting fra hyllene og skjekke at de ikke hadde lagt igjen noe. Når det endelig var vår tur til å gå ned trappa fra flyet begynte vi å løpe, og tenkte; "ja, nå, endelig, nå skal vi rekke det". Vi løp ut og opp en trapp, og så ble vi gjennforent med de som hadde sittet langt fram i flyet, de som nå stod i rulletrappa, i hele trappa, ikke bare på den ene siden ,som seg hør og bør. 

Vi prøve å trenge oss fram, men ville ikke være for slitsomme heller. Endelig, endelig hadde vi rulla helt opp, og Gardermoen lå for våre føtter. Vi var nesten ikke nær bakken, prøve å unngå å skompe borti folk vi suste forbi. Jeg har ikke trena mye i det siste og ble fort sliten. Men det skjer så skjeldent at vi får se han, og kanskje rekker han ikke et nytt norgesbesøk. Så jeg løp raskere, og lengere enn jeg har gjort på lenge, og brydde meg fint lite om hva andre må ha tenkt om disse stressulfene. Men vi rakk det ikke. Vi kom to minutter for seint for flytoget. Åå, som jeg ville løpe etter, eller legge meg rett ned å gråte. Men vi måtte bare vente, og 10 minutter før han stod på scenen i Oslo Spektrum gikk vi på toget på Gardermoen. 

På Lillestrøm måtte vi ut av toget, og finne en buss. Heldigvis kjørte både tog og buss raskt, vi hadde fortsatt følelsen av å forte oss, prøve å rekke det. På bussen sendte vi raske blikk til to godt voksne menn som også hadde sett litt stressa ut på togperrongen. De så nå mer avslappa ut enn oss. Mer livserfaring tenker jeg, de har nok enda mer erfaring enn oss i å ikke irritere seg over ting man ikke kan gjøre noe med. Vel ute av bussen suste vi gjennom Oslo S, og så begynte vi virkelig å nærme oss. Vi var så nær, så nær. Vannet vårt ville de ha i sikkerhetskontrollen. Vi hadde langt i fra tenkt å drukne han, og kunne gjerne tenkt oss litt vann etter all den løpinga, men vi kjente det ikke da, og gadd ikke krangle. Og da hørte vi det, han hadde begynt.

Vi var en halv time for seint ute, og hadde inderlig håpa at han også skulle være litt treig i dag, men nei da, ikke nå, ikke på sine gamle dager. Men nå var vi der, den høye lyden vi hørte nå, som stadig ble sterkere ettersom vi virkelig nærma oss, var faktisk hans stemme. Det tok litt tid før det sank inn, men i det jeg begynte å gå ned trappa kom tanken; "når jeg tar tak i det forhenget og ser på andre siden, så ser jeg han faktisk!". Vi rakk det! Godt ute i sang nummer fem hadde vi endelig kommet oss til Oslo Spektrum, og kunne nyte den neste store timen, helt avskjerma for resten av verden der ute. Jeg satte mobilen på lydløst, og håpa at barna koste seg sammen med sine besteforeldre. Og tenkte bare på meg selv og han som satt ved siden av meg, og på de på scenen. Den rustne stemmen fylte lokalet, på veggen bak dem vistes bare store skygger. Ellers var det mørkt rundt oss, mørkt og elektrisk. Det var ikke vanskelig å se at flere rundt oss også hadde venta lenge på denne kvelden. Under "Forget Heart" holdt vi alle pusten; "han kan faktisk synge, hør, hør, men ikke lag en lyd, ikke ødelegg dette øyeblikket, han kan faktisk synge!". Den ene perlen etter den andre fikk oss til å ville røre på oss, og så stod vi der, forran scenen, og vi ble også en del av musikk. Men så gikk han av scenen. Men de slo ikke på lyset, så vi klappa alt vi kunne, og håpa, håpa, at han var i humør til det i dag. Og det var han. Han var i godt humør, det meste stemte, det var magisk, denne gangen også. Og han avslutta med de sangene han likte best, i dag. På slutten samla de seg forran på scenen alle sammen, og lyset traff dem. Vi ble stille og en litt nervøs latter spedde seg; "han står her, og ser på oss - Bob Dylan ser på oss! Tenk om han kommer til å si noe?!". Han slo ut med armene, som for å introdusere seg og sine, men han sa ingen ting. Han så utover sitt publikum, og så gikk han av scenen. Og selv om vi klappa mer, så ble håpet knust av at de slo på lyset. Og så var det over. En stor time som føltes som to minutter var over. Og vi hadde sett han, og vet nok en gang ikke om det var siste gang. Men vi hadde vært der, vi hadde vært i samme rom som Bob Dylan, i kveld også, og musikken hans hadde varma oss, i kveld også. Og på telefonen min lå en melding som fortalte oss at jentene hadde det bra. Tenk det du!

Sakte gikk vi ut i sommernatta. Vi kunne rekke mye før nattoget skulle ta oss tilbake til Trondheim. I storbyferien vår fikk vi også tid til mat, koselige samtaler, latter og tid til å bare være kjærester. Det var uventet enkelt å konsentrere seg om bare oss. Barna hadde det jo bra, det var godt å vite det. Derfor kunne jeg bare se deg, slik jeg ville. Men dagen begynte å merkes, senga på toget lokket. I det vi gikk inn i den lille sovekupeen tenkte vi at dette var ren luksus. Tenk å skulle kunne sove, i timer i strekk, uten å skulle ta hensyn til noen andre enn oss selv! Og vi som aldri hadde sovet på et norsk tog før, noe så spennende! Men jeg fikk ikke sove noe særlig. Det var ikke som å sove hjemme. Eller som å sove på indiske tog heller. Jeg sov bedre der, i alle fall husker jeg det slik nå, sånn i ettertid. Da toget nærmet seg Trondheim ble vi vekket, og jeg skulle ønske vi kunne sette toget tilbake til Lillestrøm og prøve igjen. Jeg skulle jo på jobb. Jeg skulle så gjerne ha følt meg uthvilt.

Gatene i byen var rimelig rolige ennå. Frokost og shampoo rakk vi å få tak i før bussen førte oss hjemover. Men bare han skulle få gå av bussen, og gå hjem til jentene. Jeg skulle videre. Vel framme på jobb fikk jeg dusja og iført meg mer arbeidsvennlige klær. Og satt meg til frokostbordet sammen med mine små venner. Jaggu rakk jeg kaffe i dag også, sett på makan! Og det ble en god dag. Det starta med at tre jenter ble med meg på kjøkkenet og hjalp meg, etter tips fra ei god venninne, med å trylle om rester av havregrynsgrøt til rundstykkedeig. Mens deigen heva lagde vi kort, da broren til den ene jenta hadde bursdag den dagen, og kort måtta han vel få. Da deigen begynte å bli klar kom han vi venta på, og tre små gutter ble stilt opp langs kjøkkenbenken. Døra til verden utenfor ble lukket, jeg ga dem mel og en deigklomp hver, og så snudde jeg ryggen til. En rolig og koselig stemning spredde seg i det lille kjøkkenet. Vi snakka rolig til hverandre, og så hverandre i øynene. Melet havna overalt. Heldigvis har jeg snille kollegaer som lot meg bruke god tid på å vaske etterpå. Og rundstykken ble så gode!

Jeg hadde følt meg overraskende sprek og rask, men så begynte jeg å kjenne det. Jeg måtte bare legge meg rett ned på gulvet. En liten gutt la seg ned ved siden av meg. Han smilte til meg, og så rulla vi rundt. Vi sang et lite vers der vi rulla og rulla, og lo helhjertet. 

I pausen tenkte jeg at nå må jeg bare legge meg ned og sove. Jeg var så trøtt. Hele kroppen trua med å bryte totalt sammen. Den ene skuldra til kollegaen min så så forlokkende ut, og jeg måtte bare lene meg mot henne. Og heldigvis tok hun imot meg. Jeg fikk lene meg mot henne og hun holdt rundt meg - jeg kjente at energi og styrke vente tilbake til meg.

Resten av dagen var jeg stort sett ute. Duskregnet lå over oss og luften var mild og forlokkende. Vi fant sølepytter å hoppe i, venner å leke sammen med og minuttene ble fylt med aktivitet. Så tiden gikk og snart kunne jeg gå hjem. Hjem til mine egne barn, som jeg endelig kunne kose med. Vår eldste fortalte om hva de hadde gjort. Endelig kunne vi få innblikk i det vi hadde opplevd uten hverandre, og sammen få dele en rolig fredagskveld.