For et par uker siden begynte den yngste av oss å bli noe urolig ved leggetid. Hun ville ikke legge seg. Hun ville ikke ligge i senga. Hun ble urolig hvis vi satt ved sengekanten, og gråt sårt hvis vi gikk ut. Fram til nå hadde det gått rimelig greit for henne å sovne på kveldstid. Litt tid hadde det jo av og til tatt, og urolige netter er vi blitt veldig vant til, men selve innsovninga har stort sett vært grei. Men nå stod hun altså der i senga og fant ikke ro i kroppen. Så da var det vel på tide da. Selv om vi egentlig har tenkt at hun er vel liten ennå.
En uke senere sitter hun på huk ved CD-spilleren som enn så lenge står på gulvet på rommet hennes. Hun trykker på knappene og når den velkjente stemmen fyller rommet smiler hele den lille kroppen og hun tar til å danse. Nå kan hun finne senga ja. Jeg gir henne en stor god-natt-klem, løfter henne opp i senga, der legger legger seg godt til rette med kosedyra og smokkene sine, og bare hører. Jeg står av lyset, hvisker "god natt", og lister meg ut.
Av og til er mamma og pappa sine stemmer best. Av og til er det ønskelig av deres hånd ligger på kinnet, og deres tilstedeværelse fyller rommet med trygghet. Andre ganger må vi vike. Av og til er det Thorbjørn Egner som er og blir best.
"Vesle Morten Skogmus var den minste av våre minste venner i Hakkebakkeskogen. Han var bare en liten skogmus - ikke større enn som så - og det er ikke meget......"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar