En kald vinterdag for seks år siden gikk jeg gjennom ukjente gater og fremmede bydeler i Belfast. Jeg så alle de som gikk den andre veien i øynene, smilt og sa; "hei". Noen dager før hadde jeg nemlig hørt at i disse bydelene, der Britene bor, der var alle så innslutta og lite imøtekommende. De aller fleste jeg møtte denne dagen så snilt tilbake på meg og svarte med et koselig; "hei". Selv om de ikke ante hvem jeg var og selv om de helt sikkert så at jeg ikke hørte til der blandt dem. Jeg ble ikke redd. Jeg gikk omkring i hva skulle bli utilgjengelige gater for meg og så etter det positive, så etter tegn på toleranse, åpenhet og senkede skuldre, og jeg fant det. Det var overraskende lett.
Og slik kan det godt være. Når man ser etter det gode, vil man finne mye godt. I menneskene rundt seg, og i verden forøvrig. Men så er det bestandig der, alle disse nyhetene og historiene om sult, krig, overgrep, vold, total mangel på sympati for andre enn seg selv. Det er for meg et stort mysterium at det går an. Vi mennesker er da så visst flokkdyr, vi er avhengige av hverandre for å overleve. Ingen klarer det selv. Vi vet jo alle hvor vondt det gjør, alt det som andre er villige til å gjøre mot oss, uten å klare å, eller ville, stoppe seg selv. Jeg forstår ikke hvordan man kan se et annet menneske i øynene, og så vise dem noen annet enn medmenneskelighet og respekt. Jeg kan alle de teoretiske grunnene. Å studere på Dragvoll er ikke bortkastet tid, men å forstå det teoretisk er en ting; å kjenne det i magen noe helt annet.
Ser de ikke hvor vakker verden er? Ekte smil, lukten av fersk gjærbakst, Albert Åberg, naturens herlige farger, smaken av solmodne bringebær, kjærtegn fra noen du er glad i, snø som smelter på kinnet, steiner som blir lagt i hånda di av et lite barn som ser på deg med forventingsfulle øyne, Mikkel Rev og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen, kuer, blikk som forteller at "nå har jeg det bra", høsten, sommerfulger, bølger som slår sakte innover en myk strand. Listen kan lages så uendelig lang. Den er forskjellig fra person til person, fra dag til dag. Av og til er livet så sterkt, så vakkert, at jeg må sette meg rett ned. Det er som om beina ikke klarer å bære meg. Som om jeg må konsentrere meg for å puste ordentlig.
Ser de ikke hvor vakker verden er? Ekte smil, lukten av fersk gjærbakst, Albert Åberg, naturens herlige farger, smaken av solmodne bringebær, kjærtegn fra noen du er glad i, snø som smelter på kinnet, steiner som blir lagt i hånda di av et lite barn som ser på deg med forventingsfulle øyne, Mikkel Rev og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen, kuer, blikk som forteller at "nå har jeg det bra", høsten, sommerfulger, bølger som slår sakte innover en myk strand. Listen kan lages så uendelig lang. Den er forskjellig fra person til person, fra dag til dag. Av og til er livet så sterkt, så vakkert, at jeg må sette meg rett ned. Det er som om beina ikke klarer å bære meg. Som om jeg må konsentrere meg for å puste ordentlig.
Og så kommer frykten. Ofte som slag over hele kroppen og den setter seg som en klo i magen. Den strammer om hjertet mitt, og om tankene mine. Jeg blir redd andre. Fordi jeg vet jo hva dere kan gjøre, men jeg aner ikke hvem dere er. De du trodde var snille kan snu seg og være helt anderledes enn antatt.
Da vil jeg bare flytte bort, langt bort til en liten gård, der jeg bare kan forholde meg til min familie, noen dyr og en grønnsakshage. Der ingen kan gjøre oss noe vondt, og der jeg ikke trenger å leve i et samfunn der det nødvendigvis også lever utilregnelige mennesker. Samtidig vil jeg hjelpe alle de som trenger det, og gi støtte til alle de som kunne trenge noen å støtte seg til. Da er pusten vanskelig å trekke, men ikke av glede, bare av angst. For hvor skal man begynne? Og når blir det nok? Så mange fler vil stadig trenge så mye mer. Jeg kan vel ikke gjøre noen forskjell, jeg er bare liten. Og sliten. Sliten av den hensynsløshet som ligger der hele tiden, og som gir grobunn til handlinger jeg ikke synes vi skulle behøvd å forholde oss til. For så vanskelig er det da ikke å ta hensyn til andre. Så vanskelig er det da ikke å ikke være slem.
Men kanskje er jeg det selv. Kanskje tar ikke jeg heller nok hensyn til andre. Her jeg lever i min egen lille boble, i et trygt og velmøblert hjem, sammen med min familie, der vi spiser oss mett på god mat hver dag og aldri fryser fordi vi ikke har nok varme klær. Her vi omgir oss med alt vi trenger og mye mer. Mye mer som kunne vært delt på. Og så trekker jeg bare på skuldrene og tenker at jeg gjør jo litt. Resirkulering, flyktningeguideoppdrag og barn gjennom SOS Barnebyer er da noe. Men langt i fra nok.
Ikke så rent skjeldent tenker jeg på den vinterdagen i Belfast. På alle de mennskene jeg gikk forbi, som fikk meg til å føle meg velkommen i et nabolag hvor jeg ikke tilhørte. Og på den jeg da var. Så alt for mange ganger siden den gang har jeg ikke kunne tenkt meg å gått den turen, jeg ville vært for redd. For mange dager er jeg for lite villig til å stole på verden rundt meg. Men hva godt kan vel det føre til?
What good am I? – Bob Dylan, 1989
What good am i if i’m like all the rest
If I just turn away, when I see how you’re dressed
If I shut myself off so I can’t hear you cry
What good am I?
What good am I If I know and don’t do
if i see and don’t say, if i look right through you
if i turn a deaf ear to the thunderin’ sky
What good am I?
What good am i while you softly weep
And i hear in my head what you say in your sleep
And i freeze in the moment like the rest who don’t try
What good am I?
What good am I then to others and me
if i’ve had every chance and yet still fail to see
if my hands are tied must i not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?
What good am i if i say foolish things
And i laugh in the face of what sorrow brings
And i just turn my back while you silently die
What good am I?
Bob Dylan - Oh Mercy
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar