En sommerdag gikk jeg mot barnehagen der jeg jobber. Det var ennå fellesferie, og de aller fleste barna hadde fri. De aller fleste voksne også. Vi som kom på jobb skifta mellom å gjøre alle de praktiske tingene man har problemer med å rekke å gjøre i en hektisk barnehagehverdag og å være sammen med de få barna som var der. Dagen før hadde jeg og en god kollega hatt med oss noen av barna ut på en liten tur. Det var bare fire barn - ei jente på ca fire år, en gutt på to år og to gutter som hadde sine siste dager i barnehage før livet på skolen ventet. Det ble en slitsom tur. Den ene av guttene var unnvikende, han ville ikke høre på oss voksne, han tok ikke imot beskjeder, ville bare gjøre det motsatte av det vi ville. Det var vanskelig å få han med på våre planer og kommunikasjonen - spesielt mellom vi voksne og han - gikk helt i stå. Det var faktisk slik at jeg grudde meg litt til å være sammen med han igjen i dag også. Men det skulle jeg, og jeg ville gjøre det beste ut av det. Hvordan kan vi to finne en tone og ha det greit sammen, tenkte jeg der jeg gikk. Jeg kjente ikke denne gutten fra før, da han gikk på en annen base enn den jeg jobbet på, og nå hadde jeg bare vært tilbake på jobb noen få uker etter å ha vært ute i permisjon i ett år.
Vel framme i barnehagen gikk jeg og de barna som var der den dagen – tre jenter og den gutten som jeg var så spent på å møte igjen – igang med å lage frokost. I dag stod havregrynsgrøt på menyen, og gutten tilbød seg å røre i grøten. Det passa meg perfekt, da jeg skulle sette en rundstykkedeig sammen med jentene. Og det viste seg at han var rette mann for oppgaven, han rørte så fint og godt i grøten, så den ikke brant seg og ble helt perfekt.
Litt seinere på dagen hjalp de tre jentene meg med å bake ut den første rundstykkedeigen, og å lage deig av grøtrestene. Gutten ville også være med, men jeg spurte om han heller kunne tenke seg å bake ut den andre deigen sammen med meg seinere på dagen – da ville vi få bedre plass på kjøkkenet. Han sa ja. Heldigvis.
Han venta og venta og spurte og spurte om når vi kunne bake. Jeg sa vi måtte vente til vi hadde spist, og etter det var han plutselig i god lek sammen med jentene. Jeg satte meg ned ved siden av han og spurte rolig om han ville fortsette å leke, eller bli med meg og bake. Jeg trodde at han kom til å si at han ville leke, da det så ut til at han hadde det så gøy, men han ville bli med meg. Og hvilken bakestund det skulle bli!
Vi gikk inn på kjøkkenet, rydda kjøkkenbenken og gjorde oss klare for å bake ut rundstykker – hver på vår egen måte. Han satte seg på kjøkkenbenken, slik at han fikk god oversikt, og jeg satte klar flere brett med bakepapir på - ett brett satte jeg ved siden av han, slik at han enkelt kunne legge sine rundstykker der. Han fikk en deigklomp og jeg fikk en noe større deigklomp. Nå var vi klare, nå kunne vi endelig sette hendene i den varme, klissete deigen.
Vi hadde baka sammen et par dager tidligere også, og da hadde vi med oss en gutt til. De to ”skolestarterne” hadde søla med mel til den store gullmedaljen, lata som om de hadde edderkopptiss og hundebæsj i deigen og banka rundstykkene flate mens de fniste ustoppelig. Nå, da det bare var oss to på kjøkkenet var stemningen helt anderledes. Den var rolig, avslappa, naturlig. Vi snakka om løst og fast. Vi følte deigen i hendene våre. Vi var i våre egen tanker.
Jeg hadde gitt han den mengden deig jeg tenkte han skulle ha, og sa at han skulle forme rundstykkene akkurat slik han ville – bare han ikke lagde de alt for store eller alt for små, for da ville de bli litt vanskelig å steke. Jeg forventa flate rundstykker, men der tok jeg feil. Blikket hans fulgte hendene mine som forma runde rundstykker, og så gjorde han det samme. De ble runde, glatte og delikate. Jeg hadde egentlig tenkt at jeg skulle bake flest rundtykker – og at de jeg baka skulle være en sommerhilsen vi kunne gi til den basen han hadde gått på, og at han skulle få lage sine egne, som han kunne ta med seg hjem. Men slik ble det ikke. Våre rundstykker ble like fine, og jeg blanda dem sammen til slutt. De havna i fryseren alle sammen.
Etter at vi hadde baka en stund stoppa jeg opp og så på bakelærlingen min. Jesper Juuls råd om å ha et personlig språk snek seg opp i hukommelsen min og jeg sa; ”Jeg er så glad for at du ble med og baka sammen med meg i dag, nå synes jeg vi har det så koselig.” Gutten stoppa og så på meg; ”No veit æ koffor du synes det e koselig, det fordi at no får vi litt ro og fred. Kanskje du tar med bare en å bake næste gang også?”. Jeg smilte langt ned i magen og tenkte at dette må være en av mine aller mest lærerike dager på jobb.
Jeg som regelrett hadde grua meg til å være sammen med denne gutten – og nå stod vi med klær hvite av mel og smilte til hverandre. Vi hørte på hva den andre hadde å si, og fortalte det vi ville. Vi slappa av og hadde det gøy i hverandres selskap. Vi tok oss tid til å være bare sammen og til å gjøre noe vi synes var gøy.
Da vi bare hadde litt deig igjen å bake ut, hørte jeg han si stille, som til seg selv; ”Ka e oppskrift?” Så løfta han blikket og så på meg; ”Men det veit æ jo, for du har lært mæ det”.
Og hva er oppskriften på god kommunikasjon mellom medmennesker og indre ro? Jaggu om jeg vet. Men jeg har en snikende følelse av at gjensidig respekt, stillhet, tid til bruke sansene sine aktivt, blikkontakt, mot til å sette ord på følelser og aktiviteter som alle involverte synes er givende er viktige ingredienser.
Oppskift på saftige, luftige havregrøtrundstykker!
Jeg er egentlig helt avhengig at oppskrifter når jeg baker og lager mat, med eksakte mål. Men denne oppskriften har jeg kommet fram til i samarbeid med ei god venninne og små barn. Vi lager den forskjellig hver gang, den blir forma av de som er med på å sette deigen. Men hovedingredienser er:
- Rester av havregrynsgrøt
- Hvetemel, så mye som trengs
- Noe grovt mel, f eks rugmel
- To pakker tørrgjær
- En god dæsj kardemomme
- En litt mindre dæsj kanel
- Passe mengde vann eller melk – varma til ca 40 grader.
Alt blandes sammen til en saftig deig. Strø litt mel på toppen, legg et bakehåndkle over bollen og la deigen stå og heve ca en time.
Bak så ut rundstykker slik du vil. La de heve litt til og pensle dem gjerne med melk eller egg.
Stekes midt i ovnen på ca 200 grader til de er gylne.
Kanel og kardemomme har vi i fordi det både smaker og lukter så godt. Flere av de barna jeg har bakt sammen med har blitt spesielt fasinert av lukten av kardemomme. De snuser på sine melete/klissete fingre og ber meg også lukte en gang til – har jeg virkelig kjent hvor godt deigen lukter?:)
Når man baker sammen med barn synes jeg det er godt å gi dem litt spillerom. Deig og mel er klissete, men det kan vaskes bort. Deig er herlig å begrave hendene i, og å kjenne ordentlig på – og det fine er at bakverket blir ekstra luftig hvis deigen knaes godt.
Når vi skal bake ut baksten bruker jeg å strø litt mel på benken forran barna, og gi dem en passe stor deigklomp. Og så snur jeg ryggen til. Litt overvåking blir det jo, men spillerom får de. Og min erfaring er at de koser seg med bakinga, og at stemninga i kjøkkenet blir rolig.
Når baksten står i ovnen trengs det som regel å vaskes en del på kjøkkenet – da er jeg så heldig at jeg har tålmodige medarbeidere som lar meg bruke den tida jeg trenger på å ordne opp etter bakeøkten – tusen takk alle sammen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar