Fridagen.

På kjøkkenet er stemningen rolig i dag. Lyden av vaskemaskina høres i bakgrunn. Barna leker på gulvet. Det lukter varmt og behagelig av havregrynsgrøten som koker på plata. Ute regner det. Alt er vått og grått. Jeg har hørt litt på radio. Men på nyhetene forteller de bare om grusomme drap og meningsløs sløsing av liv og glede. Jeg stenger av. Jeg lar regnet tegne opp grensen mellom oss her inne og verden utenfor. Vi ser bare innover nå. Jeg ringer til barnehagen til eldstejenta vår og sier at hun blir hjemme i dag. Hun blir stort sett hjemme på mandagene framover, sier jeg. For da har jeg fri. Da ringer ikke alarmen for å minne meg på å stå opp og gå på jobb. Da må jeg ikke vinke "hadet" til mine to små. Nei, en dag i uka er bare vår. En dag i uka skal vi bare gjør det vi vil.

I går rydda jeg og vaska litt. Tok meg sammen for å ordne opp, slik at jeg ikke skal føle at jeg må gjøre det i dag. Selv om støvet er godt synlig i dag også lar jeg det ligge. Det er ikke gøy å vaske det bort. Det er ikke å være sammen. Jentene suser rundt beina mine. De ler, sammen. 

Så sitter de ved kjøkkenbordet og venter på maten. Det er folksomt rundt bordet i dag. I det siste har nemlig en hel femteklasse flytta inn hos oss. En femteklasse med 5-åringer. Den minste av dem er så liten at hun må sitte i gjestebabystolen. Vi må bare hente den i boden. Hvordan skal hun ellers få spist grøten sin?

På bordet blafrer to flammer. To stearinlys setter stemninga. Varm og rolig. For i dag stresser vi ikke. I dag kommer vi ikke for seint, fordi i dag er det ingenting vi skal rekke. Under frokosten satte vi opp handleliste for byturen vi har planlagt. Jeg tenkte vi skulle dra når vi hadde spist. Men to små raske føtter, og en gjeng med femteklassinger, løper i retning barnerommet, og de blir der i nærmere tre timer. Jeg hører stemmen hennes, men ser henne bare når hun sniker seg inn på stua, ser på meg med et lurt smil og sier; "jeg må tisse, Mamma". Jeg foreslår at vi kan begynne å gå til bussen snart. "Men jeg er ikke ferdig med leken, Mamma". Så jeg og babyen leker på stua. Vi rekker å snakke sammen i dag. Vi rekker å ligge ved siden av hverandre på stuegulvet og se hverandre i øynene. Etter en stund blir hun trøtt, og jeg legger henne i vogna. Hun sovner så godt, og jeg legger bussrutene langt ned i stelleveska. Vi får se hvordan dagen blir.

Når babyen har våkna igjen, og alle dyrene på barnerommet har kommet seg fram til gården, kan vi gå. Vi løper gjennom regnet. I byen finner vi støvler til meg, gaver til vår lille som blir 1 år om få dager og fine klær på salg. Og selv om vi ikke fikk møtt de vi skulle møte, slik at vi kunne leke sammen med dem der vi tenkte, så må vi gå dit likevel. Lekerommet i underetasjen på Byhaven er og blir herlig. I ballbassenget krabber jentene over hverandre og ler langt ned i magen.

Etter shopping og lek begynner vi å bli litt slitne. Nå vil vi hjem. Så vi går innom en matbutikk og handler inn til middag. Og så er vi klare for å møte to gode venninner. De står i døråpningen og venter oss. Vi lager mat sammen, vi snakker, vi leker og vi ler. Til sammen er vi fem kvinnemennesker, som alle vil ha en finger med i spillet. Vi justerer oss etter hverandre, og håper at vi klarer å ha flere slike mandager sammen.

For på mandagene skal vi gjøre det vi vil, sammen med gode mennesker. Da skal jeg ikke ta innover meg all den ondskap jeg føler omringer meg for tiden. Så mange der ute er i stand til å volde så mange enorme smerter. Så alt for mange. Men i all overskuelig framtid har jeg en fridag. Den kjenner jeg at varmer meg langt ned til tærne. Denne dagen skal jeg ha fokus på mine barn, få lov til å ta del i deres lek og få følge deres utvikling på nært hold.

I morgen skal jeg stå opp tidlig, gå på jobb og møte mange gode mennesker, store som små. Jeg er sikker på at den gode følelsen jeg sitter igjen med etter denne dagen vil varme meg også i morgen, og forhåpentligvis gjøre meg til en behagelig kollega å ha på jobb :)