Slike dager.

Den siste uka har jeg gått så sakte. Kroppen har føltes tung. Lite samarbeidsvillig. Eller kanskje er det akkurat det den er. Kanskje sier den bare ifra at nå må du sette deg ned. Kanskje er det en klisjé å si at tankene tynger, men de gjør det. Depressive tanker legger lodd til kroppen og gjør alt så slitsomt, så uoverkommelig. Så sakte.

Og nå er den her. Den dagen jeg hvert år gruer meg til. Vi har vel slike dager, de fleste av oss, merkedager i året; nå er det så og så mange år siden. Smerten blir mindre. Men ikke borte. Og dagen kommer likevel. Selv om jeg gjerne vil at den skal forsvinne, bort i fra meg. Likevel er det jo bra at tiden går, og at jeg er med den. Jeg lever, ennå.

Når jeg nå går igjennom huset ser og hører jeg alt jeg går forbi. Leker, klær i forskjellige størrelser, nedbrente stearinlys, latter, bilder av viktige mennesker, for meg. Utsikten er slik jeg vil den skal være, slik jeg håpet den gangen, likevel anderledes. Sentrale deler mangler, fremdeles.

Ute regner det. Det passer meg bra. Da kan jeg pakke bort kroppen min i lag på lag med klær. Da kan jeg følge høstens tempo. Det er også sakte, vemodig, melankolsk. Jeg har alltid likt høsten. I år er i grunn første året hvor jeg kjenner at den kommer for tidlig. Det har ikke vært ordentlig sommer i år, føler jeg. Jeg har ikke tint ennå. Likevel står høsten for tur, med all sitt mørke, all sin kulde og all sin død.

Alt det man trodde man var ferdig med, hadde kommet over, det stemmer kanskje ikke. Kanskje ligger det der og ulmer likevel. Og klorer tak i deg, når du ikke vil det. Da jeg var liten tenkte jeg at voksne har det godt, de virker så sikre, vet så mye, kan alt. Nå vet jeg at det ikke er sant. Sikrere på meg selv har jeg blitt. Men det betyr ikke at jeg er det bestandig. Mange dager tenker jeg at jeg ikke kan tilføre noen noe, at det er best at jeg er stille, usynlig. Mange dager er ikke gode, mange dager gnager disse hemmelighetene, disse hemmelighetene som vi voksne heller ikke snakker om.

For meg er det han som hjelper mest. Blikkene vi deler, kyssene han gir meg. Og de to herlige barna som vi har skapt, sammen. Det er disse tre som aller mest holder meg i vater. Også kanskje tross alt meg selv. Jeg har vært her før. Jeg vet hva jeg trenger. Hva som må gjøres. Jeg omgir meg først og fremst med mennesker som jeg vil omgås med, og prøver å leve et slikt type liv som jeg ønsker, med tid, ro og givende aktiviteter.

Jeg henter inspirasjon og motivasjon gjennom litteratur, og i dag vil jeg gjerne dele et dikt som kommer snikende til meg på dager som dette. Det hjelper litt det også.

KJÆRLIGHET

Kjærligheten er mild på disse
kanter. Den kommer med
sine små blad, eplekaker
og søndagssmil. Den slår seg
ned i hver eneste krok
brer seg utover golv
vegger og tak og sier
muntert: men her er da
akkurat nok plass, Arild!

Tja, sier jeg og er
i det noe vankelmodige hjørnet.

(Arild Nyquist - Dikt i samling)