"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

søndag 24. juli 2011

Når bomber og skudd smeller.

Tidlig på morgenen 7. juli 2005 var jeg på togstasjonen i Edinburgh. Jeg hadde brukt noen dager på å demonstrere mot G8, og var nå på vei til en marxistisk konferanse som skulle holdes i London. Jeg var der sammen med andre som også hadde demonstrert, og som også skulle på konferanse til London. Så var det noen som sa at det var gått av bomber i London. At mennesker var blitt drept. Vi så oss rundt, blikkene våre fant framsider på aviser og store TV-skjermer som viste nyheter fortløpende. Men vi fant ingenting som kunne bekrefte det. Vi så på hverandre og ble enige om at dette kunne umulig være sant. Men i løpet av togturen mot hovedstaden fikk vi stadig klarere beskjed. Det var sant. Bomber hadde gått av i London. Dit vi var på vei.

Vi reiste i utgangspunktet mot den store byen med god mot, iført klær med anti-globaliserings-slagord. Da vi gikk av toget vel inne i London hadde vi på oppfordring fra våre ledere gjemt unna palestinskjerf og anti-capitalista-skjortene våre, da vi regna med at de kunne virke provoserende. Ikke hadde vi venta å blitt møtt av politi på perrongen, men det ble vi. De hadde stilt seg opp slik at vi måtte gå rundt dem og ikke kunne gå ved siden av hverandre ut av stasjonen, og de stod i rekker på begge sider av oss da vi gikk ut av bygningen. De smilte ikke tilbake da vi hilste blidt på dem. Flere politi fulgte oss og spurte gravende spørsmål, som om de ventet å finne informasjon om bombene som hadde gått av. Vi prøvde å minne dem på at vi befant oss i Skottland da det smalt i London, men de overvåka oss i dagene etterpå. Vi visste ingenting om det. Dette ble gjort av helt andre mennesker enn de som deltok på konferansen. 

Konferansen ble preget av det som hadde skjedd. Spesielt fordi den ble holdt like ved der flere av bombene hadde gått av. Døde mennesker lå fremdeles i t-banen like ved der vi nå var samlet, der vi nå diskuterte, lo, levde. Vi kjente alle sterkt på følelsene av sorg og skjokk, men også takknemlighet for at vi hadde ankommet byen akkurat for seint.

Da jeg noen dager satt meg på flyet for å forlate London, satte jeg kursen mot Belfast. En by der jeg hadde bodd i noen måneder nå, og som skulle være mitt hjem i et par måneder til. Jeg satt på flyplassen og så nyhetsendinger, videoklipp fra t-baner der mennesker gråt og ropte på hjelp. Jeg følte meg fullstendig maktesløs. Da jeg noen timer seinere gikk igjennom nord-irske gater kjente jeg også på denne følelsen, den lå konstant i meg i løpet av mitt opphold der. 

Fordi der traff jeg dem hver dag; unge mennesker som hadde opplevd opprivende ransakelser av sine hjem, de hadde vært vitner til at deres foreldre hadde blitt fengslet på brutalt vis fordi de var medlem av feil politisk parti, de hadde selv vært fengslet og utsatt for dårlig behandling fra politiet - for å ha deltatt i fullt lovlige, fredelig demonstrasjoner, flere av dem trodde at mobiltelefonene deres ble overvåket, de hadde mistet nære og kjære i totalt uprovoserte angrep, de hadde blitt spytta på og fått urin kastet på seg av britiske soldater på vei til skolen. De hadde sett, opplevd og levd med vold, krig og hat hele livet. Det lå i hver fibert i kroppene deres. De visste ikke hvordan man lever et liv i fred.

Mange av mine tanker har i dag fått til disse ungdommene som jeg ble kjent med i Belfast for så mange år siden. De som lever med slike følelser som vi i Norge har kjent på i dag, hver dag. Selvfølgelig er det ikke helt sammenligbart. Det er mange forskjeller på situasjonen i Norge i dag, og hverdagslivet i Nord-Irland. De lever konstant i trussel, vi gjør ikke det. For oss er det et større sjokk, det er ikke en del av vår virkelighet. Og den volden vi har sett i Norge inngår ikke i en langvarig konflikt. 

Tross alt er vi heldige, vi som vet hvordan det er å leve i fred. Vi vet at demokrati er viktig, vi vet at åpenhet og dialog gir godhet i samfunnet. Og det er det jeg kjenner mest på nå, når jeg sitter og leser på internett og ser på nyheter. Midt oppi all tragedien er det mye varme, verdighet, omsorg, ro og medmenneskelighet. Vi blir sterkt berørt, vi gråter om en annen og blir redde, men vi får ikke panikk. 

Det hele er så grusomt som det kan bli. Jeg klarer ikke å slutte å tenke på hvilket mareritt ungdommene på Utøya har måttet gjennomleve, og hvilken sorg de etterlatte etter disse to uforståelige angrepene nå sitter med. Jeg og mannen min ser inn i øynene til våre barn og holder de enda tettere inntil oss enn vanlig, og kan ikke forestille oss hvordan det er for de som ikke lenger kan det. 

Måtte de som overlevde dramaet på Utøya få den varmen og hjelpen de trenger. Måtte de finne måter å leve med dette på. Måtte de fortsette å være de sterke, tankefulle og engasjerte menneskene de er. Og måtte samfunnet rundt dem fortsette å støtte opp under de demokratiske verdiene som preger vårt samfunn. Jeg vil bo i et land der man kan si sine meninger høyt, der mennesker kan være forskjellige, der det ikke er noe særlig forskjell på makthavere og folket, der ansvarlige blir stilt til ansvar og blir rettferdig behandla. Jeg vil bo i et land der jeg kan stole på myndighetene, og den menneskene som bor rundt meg.

Jeg har aldri grått så mye over noen nyhet som etter at vi fikk vite om drapet av Benjamin Hermansen i 2001. For meg endret det mitt syn på Norge som land. For meg var det totalt ufattelig at noen kunne drepe et barn fordi han hadde feil hudfarge. Nå har en høyreekstrem slått til igjen. Slike mennesker vil jeg ikke bo ved siden av. Jeg vil ikke bo i et land hvor slike ting kan skje. En slik verden vil jeg ikke kjenne. La oss ikke gi plass for handlinger som bygger på slike tanker i vårt samfunn!

Nå er det over et døgn siden. Over et døgn siden jeg fikk vite at nære venner var i god behold, men samtidig begynte å få vite hvor mange andre som ikke var det. Mørket senker seg over Trondheim. Lysene som vi har tent for de drepte skinner sterkt. Jeg tenker på alle de som går imot nok en vond og søvnløs natt. På alle de som har blitt redde. Angst er grusomt slitsomt. Måtte den ikke sette seg for godt fast i dere. Og jeg tenker på at noe av det siste drapsmannen gjorde før de grusomme angrepene var å henvise til John Stuart Mill - han må snu seg i grava, han som i sin tid kjempet for så mye som denne drapsmannen var så sterkt imot.

Nå er jeg sliten, både i kropp og i tanker. For en dag. For en grusom ondskap. Og hvilken styrke det bor i alle de som har hjulpet til, kjempet for liv, spredd omsorg og varme i en så vanskelig situasjon. Og ikke minst, hvilken styrke bor ikke i de ungdommene som nå rolig og behersket forteller om sine opplevelser!

Mine tanker har gått til så mange i dag. De har også gått til mine venner. De jeg er så takknemlige for at jeg har i livet mitt, og som jeg gleder meg utrolig til å se igjen. Til min herlige lille familie som også i dag har gitt meg så mye glede. 

For flere år siden stod jeg i en hage i London. Sammen med mange andre som også var der for å lære om marxisme. Flere holdt korte taler. Vi prøvde å forstå hva som hadde skjedd, og hvordan vi skulle kunne leve med det. Både som enkeltmennesker og som samfunn. Den siste som snakka til oss ba oss instendig om å lukte ekstra godt på rosene før vi forlot hagen vi nå stod i. Vi vet aldri hva neste minutt bringer. Noe av det viktigste vi kan gjøre er å ta godt vare på oss selv, og alle rundt oss - og å nyte det livet vi har. 

God natt, alle sammen.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar