De siste ukene har for meg vært preget av en metal omstilling - nå-skal-jeg-snart-begynne-på-jobb-igjen-og-kan-ikke-lenger-bare-være-hjemme-hos-jentene-omstilling. Jeg kan ærlig innrømme at jeg har grua meg, og lurt på hvordan det skulle gå. Det har gått helt greit. Savnet etter mine egne barn har ikke vært så sterk som jeg trodde det skulle bli, og jeg har hatt mer energi på kveldstid enn jeg så for meg. Jeg har vært uventa kaffetørst etter jobb da. Men på jobb har tida gått fort, og det har vært koselig å se igjen store og små venner, og bli kjent med nye. Men mye informasjon skal lagres og inntrykk bearbeides. Nå ligger beina mine slappe i sofaen og er slitne av å gå. Hodet mitt er slitent av å tenke.
I dag stod jeg på verandaen og rugget på ei vogn. I den lå min lille beibis, som begynner å vokse seg til et lite barn. Hun slappa av da jeg lå hånda på magen hennes. Jeg kjente den lille kroppen, jeg følte blikket hennes på meg. Sakte rugget vogna fram og tilbake, og den kalde lufta ble stående stille, akkurat lenge nok til at sola varma meg. Jeg tenkte tilbake til St Vincent, til trilleturer jeg hadde med eldstejenta vår. Sakte gikk jeg opp bakker, eller langs veier der lyden av bambus eller bananplanteblader som raslet i vinden var alt jeg hørte. Av og til trilla jeg henne fram og tilbake på den lille verandaen vår. Da kunne jeg gå barbeint og kjenne varmen i hellene, selv om det var midt i november. Da smilte jeg langt ned i magen.
Og det har jeg gjort flere ganger i dag. Smilt ned til magen. Jeg har rydda i skuffer, skap og rom - sortert ting jeg vil ha, kasta ting jeg skulle ha kasta for lenge siden. Døttrene mine har lekt rundt beina mine og takknemlig takk imot skatter som har dukket fram fra mamma's skap. Jeg har vært mamma i mange år nå. Og mange ganger glemmer jeg at jeg også er noe annet, at det er flere deler av meg som fremdeles gjelder. I dag har jeg hatt på meg klær som jeg ikke har brukt på lenge. Alt for lenge. Selv om valken på magen kom ekstra godt fram i lyset. I dag har jeg hørt på musikk som jeg vet får meg til å danse, og jeg elsker å danse, men som jeg likevel har gjemt unna så alt for lenge. I dag har jeg hatt tid til å være bare meg, og finne litt ut av hvordan jeg vil ha det rundt meg. Tunge tanker ble rista av meg, og støv tørka bort.
Den ene ankelen min har vært pynta med en fotlenke som jeg fikk av ei venninna for mange år siden. Den gangen vi studerte sosialantropologi, og tenkte at de spennende opplevelsene stod i kø og venta på oss der ute i den store verden. Nå er det år siden jeg har hørt den vakre latteren hennes. Jeg har ikke brukt fotlenken så mye før, av en eller annen grunn har jeg ikke følt at den har vært helt meg. Nå føler jeg det. Nå henger den der og pynter meg, og får meg rett og slett til å føle meg feminin og fjong. Merkelig hvordan vi oppfatter oss selv, og hvordan det forandres. Alle disse dagene vi lever, alle disse menneskene vi møter, som former oss til den vi er i dag.
En ny sang har også sneket seg inn i huset vårt. Når jeg kjenner at uroen tar tak i kroppen min og tankene bare flyr til alt det jeg skulle ha gjort, alt det jeg skulle har vært, og fokuset på det som er, her og nå, slipper, ja da ser jeg jentene mine inn i øynene, og sammen synger vi;
Blomster små,
gule, blå,
titter opp fra marken nå,
vinker til Ingrid-lill,
for hun er så snill :)
Og da må vi bare smile. Den er så enkel, så liten, men likevel fyller den meg med ro, og tilstedeværelse. Jentene mine smiler mot meg, og kjenner det de også. Minsteguri vinker alt hun kan og er så glad for at hennes nye ferdighet kommer til nytte. Og jeg sender en varm tanke til min gode kollega som lærte meg sangen. For det er en ting jeg prøver å øve meg på, hver dag, det å sende varme tanker, og å se det som er godt. For jeg synes det er vanskelig, å la det som er skummelt, slitsomt, vanskelig og tungt være bakgrunnen, litt uklart og diffust, og heller fokusere på det, og de, som gjør at jeg føler meg bra. Mindfullness kaller de det visst, det å være tilstede her og nå, og nyte øyeblikket. Tilstedeværelse. Noe så enkelt, og samtidig så vanskelig. Men verdt det, når det lykkes.
Som når jeg ser inn i øynene dine, og vet at du ser meg du også. Når leppene våre møtes, og jeg virkelig kjenner smaken av deg, følelsen av deg, ikke bare kysser deg fort og nærmest for å gjøre det. Men når vi kan være helt nær. Når jeg kjenner meg tilstede i kroppen min, og kjenner hvor takknemlig jeg er for at den akkurat nå er så nære din. Da vet jeg at dagen i dag har gitt meg gode minner som jeg vil ta vare på, lenge, lenge.
Jeg ser på våre to jenter som sover, rolig og trygge. Jeg hører de puster, og ser at kroppene lever, at de er sterke og sunne. Jeg kjenner de lukter av varme og lek, og vil så gjerne stryke på dem, men vil ikke forstyrre. Og jeg trenger ikke stryke på dem for å vite hvordan de føles, for jeg har jo gjort det før. Det ligger lagra i kroppen min det også. Det å kjenne de inntil meg, og vite at de lever.
Selv om klokka og slitenfølelsen i kroppen min nå forteller meg at det er kveld, skinner sola ute. Jeg skal legge meg, uten å dra for gardinene, og la sola få lyse opp ordene til Sigurd Hoel, i alle fall de få jeg orker å lese før jeg sovner.
God natt, alle sammen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar