Vårstemning.

To hestehover titter forsiktig fram. De står fremdeles nære snøkanten. Men den smelter nå. Vi hører det sildrer i en bekk som vi ennå ikke kan se. Vi ser på hverandre. Ansiktet hennes stråler i kapp med våren, og latteren kiler meg langt ned i magen. Under de små traktorhjulene knaser det i grus.

Det er varmere nå, varmere enn på lenge. Lyset smyger seg inn i huset, inn i slitne muskler, inn i flokete tanker,og gjør alt mykere. Dagene blir lengere, men føles likevel korte. Tiden suser avsted. Og vi med den.

Når hun nå ser meg i øynene må jeg konsentrere meg for å puste ned i magen. Nå bruker jeg litt tid på å reise meg. Av og til mister jeg nesten pusten av slike øyeblikk. Som om de er for store, for voldsomme, til å fordøye nå med en gang. Hun står der foran meg, frisk og sterk - blikket hennes er klart og stemmen tydelig. Og jeg er med henne - ut på tur i verden. Jeg ligger ikke bare stille i en seng, og lurer på hvor jeg skal hente kreftene fra til å klare å løfte dyna av kroppen. Det virker lenge siden det.

Derfor fylles de raske timene med latter, glede, venner, samtaler, god mat, varme, stillhet og alt annet. Alt annet som er verdt å ta med seg. De samtalene og stundene vi skulle ha vært foruten prøver jeg å ikke dvele med. Jeg ser heller opp på himmelen. Den er blå. Stemmen til gode venner fyller luften rundt meg, og i munnen min kjenner jeg fremdeles smaken av ferske kanelsnurrer. Og jeg puster, helt ned i magen.